Alt du vil vite om stemmegruppene – og litt til…en uhøytidelig innføring i korstemmer
I ethvert blandet kor finnes det fire stemmegrupper: sopran, alt, tenor og bass.
Noen ganger er disse delt inn i første- og andrestemme innen hver gruppe. Det finnes også mange andre stemmegrupper som for eksempel baryton, kontraalt, mezzosopran osv., men disse brukes mest av folk som enten er solister eller hører til en eller annen utrolig dyktig, klassisk a capella-gruppe, eller de prøver å finne på unnskyldninger for at de egentlig ikke passer inn i noen av de vanlige stemmegruppene, så vi bare ignorerer dem.
Hver stemmegruppe synger i hvert sitt leie, og har hver sin personlighet. ”Hvorfor skulle det å synge forskjellige noter gjøre at folk oppfører seg forskjellig?” Nei, det er et mysterium det ennå ikke har blitt forsket nok på. Spesielt siden forskere som studerer musikere gjerne er musikere selv og har alle de merkelige egenskapene som hører til å være tenor, fransk hornspiller, xylofonist eller et eller annet annet. Uansett, dette har ikke noe med saken å gjøre: Poenget er at de fire stemmegruppene enkelt kan skilles fra hverandre.
Sopranene er de som synger høyest og det er fordi de tror de styrer verden. De har lenger hår, flottere smykker og mer svingete skjørt enn noen andre, og de blir rimelig fornærmet hvis de ikke får lov til å gå høyere enn en høy F i enhver frase i ethvert stykke. Når de når de høye tonene holder de dem minst en halv lengde lenger enn det komponisten eller dirigenten krever og så klager de over sår hals og at komponisten eller dirigenten er sadister. Sopraner har forskjellige holdninger til de andre stemmegruppene, men anser alle som underlegne.
Alter er for sopranene som andre fiolin er for første fiolin – hyggelig og harmonisere med, men ikke egenlig nødvendige. Alle sopraner har en hemmelig formening om at hvis altene ikke sang, ville stykket høres stort sett likt ut. De skjønner ikke hvorfor noen gidder å synge i det leie i det hele tatt – det er jo sååå kjedelig. Tenorene på den annen side, kan være veldig hyggelig å ha; i tillegg til flørtefaktoren (det er en kjent sak at sopraner aldri flørter med basser), liker sopranene å synge duetter med tenorene fordi tenorene sliter noe voldsomt med å synge i et lavt til medium sopranleie, mens sopranene kan være oppe i stratosfæren og glimre. For sopraner er bassene jordens avskum – de synger for sterkt, er håpløse på intonasjon fordi de er i det dype, dype leiet – og det MÅ være noe galt med folk som synger i F-nøkkel, altså! (men selv om de dåner når tenorene synger, ender de alltid opp med å gå hjem med bassene.)
Altene er jordens salt – det mener de i alle fall selv. Altene er fordringsløse folk, som ville brukt olabukser til konserter hvis de fikk lov. Alter er i en unik situasjon i koret i og med at de ikke kan klage over å måtte synge veldig høyt eller veldig lavt, og de vet at alle de andre stemmegruppene syns stemmen deres er pinlig enkel. Men altene vet sannheten. De vet at mens sopranene skriker i vei på en høy A, må de synge raffinerte passasjer fulle av kryss og b og rytmiske utfordringer, og ingen legger merke til det fordi sopranene synger for sterkt (det gjør stort sett bassene også). Altene får en dyp, hemmelig nytelse av å konspirere sammen slik at sopranene blir for lave. Altene har en medfødt mistro til tenorer, fordi tenorene synger i nesten det sammen leie og tror de høres bedre ut. De liker bassene og liker å synge duett med dem, bassene høres bare ut som buldring uansett, og det er den eneste gangen altene kan bli ordentlig hørt. Altene klager i tillegg over at de er så mange så de får aldri synge skikkelig sterkt.
Tenorene er bortskjemte – det er ikke verre enn det. For det første: det er aldri nok av dem, så kordirigentene vil heller selge sjela si enn å la en halvgod tenor slutte, samtidig som de alltid er klare til å kvitte seg med fem alter til halv pris. I tillegg til det, av en eller annen grunn, de få tenorene som er er alltid veldig gode – skikkelig irriterende, men sånn er det! Så det er ikke så rart at tenorene er høye på pæra, når alt kommer til alt, hvem andre kan få sopranene til å dåne? Det eneste som kan få en tenor usikker er anklagen (vanligvis fra bassene) om at noen som synger så lyst umulig kan være skikkelig mann. På sin vanlige perverse måte innrømmer aldri tenorene dette, de bare klager høyere på komponisten er en sadist og tvinger dem til å synge så helvetes lyst. Tenorene har et elske-hate-forhold til dirigenten også, fordi dirigenten alltid ber dem om å synge sterkere i og med at det er så få av dem. Ingen dirigent har noen gang bedt om mindre tenor i en forte-passasje.
Tenorene føler seg til en viss grad truet av alle de andre stemmegruppene: sopranene fordi de kan treffe de utrolig høye tonene, altene fordi de helt uten problemer synger de tonene tenorene tar livet av seg for, og for bassene, selv om de ikke kan synge noe som helst over E, synger de sterkt nok til å drukne tenorene. Selvfølgelig vil tenorene heller dø enn å innrømme dette. Det er en ikke fullt så kjent sak at tenorene rører mer på øyenbrynene sine mens de synger enn noen annen gruppe.
Bassene synger dypest av alle. Dette forklarer i grunnen alt. De er tunge, avhengige mennesker, med mer ansiktshår enn noen andre. Bassene føler alltid at de ikke blir satt nok pris på, men de har en dyp tro om at de egentlig er den viktigste delen (et synspunkt som deles med musikologer, men definitivt ikke sopraner eller tenorer), selv om de faktisk har det kjedeligste av alle og ofte synger den samme tonen i en hel side. De kompenserer for dette gjennom å synge så sterkt de kommer unna med – de fleste basser er innerst inne tubaspillere. Bassene er de eneste som jevnlig kan klage over hvor lavt det går, og de får grusomme ansiktsuttrykk når de prøver å treffe veldig lave toner. Basser er velvillige mennesker, men velviljen strekker seg ikke så langt som til tenorene, som de ser på som utslitte posører. Basser hater å istemme tenorene mer enn det meste annet. Basser liker alter – – bortsett fra når de har duetter og altene får den fine delen. Med tanke på sopranene, så er de bare i et helt annet univers som bassene overhodet ikke forstår. De kan ikke skjønne hvorfor noen i det hele tatt vil synge så lyst og høres så j…..e ut når de gjør feil. Når en bass gjør en feil, vil de tre andre gruppene dekke for ham, og han kan fortsette på sin glade vei, vel vitende om at en gang, på en eller annen måte, vil han ende opp som stammen i akkorden.
Etter en oversettelse fra fransk av Ann Helen Gaustad
Harmonique.org
———–